Jeg gir meg ikke

I'm on a roll, så for å ikke trappe ned juleblogginga for brått må jeg vise fram årets byggverk som har fått plass på peishylla i barndomsheimen. Tradisjonen tro satte lillesøster og jeg i gang litt for seint oppunder julaften. I år fant vi ikke på noen sprell, men satsa heller på å utvide repertoaret innen det tradisjonelle pepperkakehuset. Dermed ble det toetasjes glassveranda, og jeg lurer fortsatt på hvordan man beregner vinkelen på taket på påbygget der det møter hovedtaket. Heldigvis lar det meste seg løse med litt tilskjæring og mye knekk. Huset bærer preg av at vinduene ble skåret til seint på natta, og delene ble for myke, siden vi øyensynlig var for utålmodige, og stekte for kort. Dermed ble det skakke saker, og mye knekkarmering på innsida - og søl på utsida. Arkitekten (meg) slumsa dessuten "litt" med sidetilbygget, som endte som et halvt mummihus på fylla. Vi velger å se på det som sjarmerende.

Her pyntes det med minsta på ryggen og mellomste på benken.

Jeg hadde en plan om et brudd med tradisjonen om pynt i en orgie av farger, og så for meg bare masse melis og en og annen sølvkule. Der ble jeg nestemt, gitt, men vi holdt oss i hvert fall til en mer begrensa skala. Jeg har endelig skjønt at trikset for å kunne lage tjukke kaskader av melis er å bruke egg og piske glasuren lenge. Foran huset skimtes en nissebuss fra tidlig syttitall, av type "Julepynt som må fram uavhengig av estetiske hensyn". Ut over bakeaktivitetene har jula så langt vært riktig fin, gavene har vært mange og flotte, og vi har spist og drukket som man skal i disse tider.

Forstatt god jul!