Jeg gir meg ikke

I'm on a roll, så for å ikke trappe ned juleblogginga for brått må jeg vise fram årets byggverk som har fått plass på peishylla i barndomsheimen. Tradisjonen tro satte lillesøster og jeg i gang litt for seint oppunder julaften. I år fant vi ikke på noen sprell, men satsa heller på å utvide repertoaret innen det tradisjonelle pepperkakehuset. Dermed ble det toetasjes glassveranda, og jeg lurer fortsatt på hvordan man beregner vinkelen på taket på påbygget der det møter hovedtaket. Heldigvis lar det meste seg løse med litt tilskjæring og mye knekk. Huset bærer preg av at vinduene ble skåret til seint på natta, og delene ble for myke, siden vi øyensynlig var for utålmodige, og stekte for kort. Dermed ble det skakke saker, og mye knekkarmering på innsida - og søl på utsida. Arkitekten (meg) slumsa dessuten "litt" med sidetilbygget, som endte som et halvt mummihus på fylla. Vi velger å se på det som sjarmerende.

Her pyntes det med minsta på ryggen og mellomste på benken.

Jeg hadde en plan om et brudd med tradisjonen om pynt i en orgie av farger, og så for meg bare masse melis og en og annen sølvkule. Der ble jeg nestemt, gitt, men vi holdt oss i hvert fall til en mer begrensa skala. Jeg har endelig skjønt at trikset for å kunne lage tjukke kaskader av melis er å bruke egg og piske glasuren lenge. Foran huset skimtes en nissebuss fra tidlig syttitall, av type "Julepynt som må fram uavhengig av estetiske hensyn". Ut over bakeaktivitetene har jula så langt vært riktig fin, gavene har vært mange og flotte, og vi har spist og drukket som man skal i disse tider.

Forstatt god jul!

Det tetner til

En liten frøken av typen virvelvind var med på å pynte juletreet i går. Det gikk riktig bra, ingen kuler knuste. At det ble relativt tett med pynt i hodehøyde for toåringer er nok bare bra, siden enkelte av husets beboere nyter treet fra nettopp den høyden. Denne vakre engelen kan jeg dessverre ikke ta æren for, den fikk jeg for noen år siden, og det er nok en flittig husflidslagsdame som har stått for den. Sånn finhekling tror jeg passer for tålmodigere sjeler enn meg.

Min barndoms juletre var smakfullt og vakkert, med røde hjerter og kurver, spon- og neverpynt, og fullstendig fritt for jalla kuler i glorete frager. Varme minner, men jeg aner nok en liten reaksjon i mitt eget valg av juletrepynt. Her går det i rødt, sølv og gull om hverandre, og i år har endelig smakspolitiet gjort julertrefugler så kommersielt tilgjengelig at jeg kom på å skaffe noen. Nå bor fire sølvfargede, heljalla pippiper på treet.

Her er det endelige resultat, i all sin undereksponerte prakt.

På peisen har pepperkakehusene ikke fått noen storebror, men det har da blitt et tun med innbyggere og eget tre. Snø har verken nissegrenda eller vi, men de ser ikke ut til å mistrives på skifergrunn.

Skulle forresten noen lure på hva vi gjør med alle de evinnelige pepperkakene så kommer svaret under. Nå regner jeg med å trappe kraftig ned på juleinnleggene for et års tid.

Framgang

Det begynner å bli noen tilfredsstillende haker nedover julegavelista. Dagens harrytur med søstrene mine hjalp faktisk, selv om det er fint lite sprit, røyk og kjøtt i pakkene.

Kakeboksene har ikke blitt noe fullere siden sist, men det synes jo ikke der de står og ser dekorative ut.

Denne lille damen syntes det var måtelig greit å kjøre bil halve dagen, men var veldig fornøyd med å komme hjem og gjøre livet utrygt for alt under en snau meters høyde i huset.

I'm a lean, mean bestemorrutemachine

(Tittel med hilsen til smileull).

Mitt stakkars tredje barn arver det meste av utstyr fra storesøsknene, derfor fikk jeg det for meg at hun skulle få et teppe som var laget bare til henne. En ubendig trang til å hekle bestemorruter meldte seg, og jeg måtte rett og slett be mamma om å lære meg det. Siden jeg beherska elementær hekling fra før viste det seg å ikke være noen heksekunst. Dermed satte jeg i gang med lapper i babyull.

Jeg bestemte meg for å greie en lapp eller tre hver kveld, men selv et teppe som dette, mellom babyteppe og sofateppe i størrelse, med 30 lapper, viste seg å være en utholdelsesprøve for en relativt imulsiv og lite målretta hekler som meg. Til slutt måtte jeg lære meg å hekle picoter (De små tungene langs kanten), og det dro jeg i land etter en del bannskap, fornøyd med å ha utvida teknikkrepertoaret. Alt i alt et hyggelig prosjekt, som har tilfredsstilt behovet for å bruke sukkertøyrosa for ei stund. Jeg har tenkt å lage et litt større teppe med bølger/striper til stua, men det tar visst en stund for lysten på et såpass stort prosjekt melder seg igjen.

Sukkerungen

Det er veldig korrekt blant foreldre å være uhyre restriktive med sukkerinntaket til barna sine. Dermed er det med fare for å dømmes nedenom og hjem i flinkest mamma-konkurransen jeg røper at siste skudd på stammen har fått sin første smak av kake. Det var mystisk, og krevde en god del spekulering på om dette var bra eller dårlig. Hva hun falt ned på er uvisst. Burde jeg lage en egen kategori for pepperkakeblogging forresten?

One down

Ørten to go.

Jeg liker å pakke inn gaver. Jeg liker ikke riktig så godt å traske i butikker før jul. Og siden jeg nok har blitt ei skikkelig kjerring etter hvert må selvfølgelig det at julekvelden ankommer innebære et visst overraskelsesmoment. I år har baby og sykdom dessuten satt en stopper for handlinga. Derfor ble årets første julegave pakka inn i dag.

Siden jeg liker å kanalisere energi på helt unødvendige ting har jeg foreløpig tenkt mer på innpakningen enn innholdet i årets pakker, og i år skal slekt og venner få pakker som går i rødt, rosa og hvitt. Mangelen på dagslys, eller tid til å ta bilder det kvarteret det er ordentlig lyst, gjør det jammen ikke lett å vise bilder, men jeg gjør et forsøk allikevel.

Husets gutter, en stor og en ganske stor han også, har tilbragt kvelden med lowtech retro familieunderholdning.

Voksenkalender

Nei, ikke voksen som i "upassende for barn", men som i kalender en presumptivt voksen dame har fått av mammaen sin. Mamma syntes nok hun hadde hatt lang nok pause (noenogtjue år) og har laget kalender til meg i år. Den består av et hjerte med ruller med visdomsord på, og er så nydelig der den henger.

Dagens visdomsord var "intet er umulig for den som ikke behøver å gjøre det selv".

Mer juling

De håpefulles pepperkakehus er plasser på monsterpeisen, som er et ikke så høyt elsket interiørelement i heimen her. Vi trøster oss med at selv om den tar mange unødige kvadratmeter og ikke trengs til oppvarming, så kunne det vært verre. Den kunne vært rød.

Nå er altså gigapeishylla dekorert med to små hus, som gjør seg godt tross manglende snø/vatt/bomull. Husene har fått selskap av et Fretexfunn, en bolle i mørkt tre som viste seg å være perfekte til mandariner. Eller er det clementiner? Tre små makne boller hadde de jammen også, så det ble et helt sett til den nette sum av 90 kroner. Jeg tror jeg må huske å gå på Fretex oftere, for shoppetilfredsstillelsen er jammen minst like stor for et bruktkupp som en dyr nyervervelse.

Og vips, "Stian" fra Hundvåg, der var jeg i gang med å bloggifisere hjemmet mitt!

Debut! Og pepperkaker!

Etter sterke og gjentatte oppfordringer (hø hø) har jeg bestemt meg for å opprette en blogg. Velkommen til meg, og velkommen til deg som måtte komme til å lese her. Jeg tror ikke det er så lurt å gå for hardt ut med en programerklæring, men tanken er å bruke bloggen til å skrive om noe av det som opptar meg, og for tida er det mye familieliv, hobbypuslerier og håndarbeid. Skulle jeg greie å riste meg løs fra ammetåka lenge nok til å formulere tanker om andre ting skal jeg nok passe på å dele det også!

I dag har juleforberedelsene kommet i gang her hjemme, og de som kjenner meg vet jo at som en kompensasjon for å ikke akkurat bake sju slag, så kan jeg komme til å bake ett slag sju ganger. Denne gangen hadde jeg hyggelig besøk, og vi fikk gjort unna litt skravling sammen med bakinga. Årets hjerter kan sees på bildet, ett for hver unge. Nå har de fått røde bånd og henger i vinduene, og da er det plutselig veldig julete her.

Selv om jeg er en ivrig pepperkakehusarkitekt har jeg for første gang vært så gæærn å kjøpe ferdige hus, to stykk som Magnus og Alva fikk pynte helt selv. Alva fikk litt assistanse med glasuren, men trengte slett ingen hjelp med å proppe seg med nonstop. Nå pryder byggverkene peisen, der de kanskje, og kanskje ikke, skal få selskap av et større, mammapynta hus. Se der ja, nå begynner det å nærme seg et første innlegg allerede, med bilder og alt!