Fløttardag - jeg har blitt oppskjørta!

Jeg har flytta og bytta navn til Oppskjørta! Bli med meg!

Råååååsa lue

Det har vært, og er for alt jeg vet fortsatt, salg på drops silke/alpakka. Deilig, tungt og mykt garn, som jeg selvfølgelig måtte ta med meg fra garnbutikken når jeg egentlig "bare" skulle ha noe helt annet. Samvittigheten sa at jeg måtte lage noe av kjøpet, så det har blitt et par luer. Jeg kom over en instruksjonsvideo for å hekle ribbekant, og det synes jeg gjorde seg. Denne lua er en helt vanlig beanie-type, med påhekla ribbekant (den må hekles eller sys på på tvers) og en blomst. Pappaen har siden fått en tilsvarende, men blomstløs, i svart, men han er pussig nok noe mindre avfotografert enn døtrene. Andre der ute produserer luer på løpende bånd, men for meg var dette debuten, og jeg lærte mye bra. Lua selv, ribbekant, blomster. Jeg ser ikke bort fra at det kan komme fler luer fra denne kanten, særlig siden det å hekle ei lue går fort. Instant gratification!

Litt redesign

Jeg liker å sy barneklær, men kvier meg for en del av det jeg ikke kan, for eksempel knapphull, som gjerne trengs for å få gode halsåpninger. Det var motivasjonen for å komme i gang med litt redesign, som det så vakkert heter. Pluss miljøet og krig og fred og sånn, da. Disse kjolene har overdeler av øverste del av en body og en genser i bomull. De er enkelt og greit sydd på skjørt, og så har de fått en hekleblomst med knapp som pynt. En heklekant på ermene, så er det ikke så farlig at de er litt korte. Neste er mitt førte møte med doble rysjer, litt kjedelig med all rynkinga, men ganske dekorativt. Bærestykket er øverste del av ei tskjorte, skjørteter gammelt dynetrekk. Og her kom visst bildene hulter til bulter, det er noe essensielt med redigeringsmodusen her jeg ikke skjønner. Ikke døm, det kan skje deg før du aner det. Avsnitt får jeg heller ikke. Den andere kjolen til Minien har overdel av ei ulltrøye i god kvalitet, men med sørgelige flekker. Den fikk skjørt laget av bolen på pappaens avlagte ullgenser. Flekkene ble kamuflert med noen broderte milllefleurblomster, og hals- og ermekanst fikk tungesting i ulltråd. Nå er vel miljøet glad, tenker jeg, og jålebertene er fornøyde med å ha økt kjolebeholdningen. Øverste bilde viser snuppa i bursdagsselskap til en beundrer, veldig stas!

Ut av dvalen

Jeg har ikke gått i hi i vinter, selv om snømengdene her hoss oss hadde gjort det til en smal sak. Dårlig kameratilgang bremser hobbybloggegleden, men jeg prøver meg med de stakkars bildene jeg har. Snartfireåringen liker nye ting, og i dag ble det en vest. Den er egenkomponert etter innfallsmetoden, og utgangspunktet var at jeg hadde en haug med garn i farger jeg elsker og hadde lyst til å prøve meg på et tett skjellmønster. Jeg starta med bolen, som er hekla ovenfra og ned. Så hekla jeg på to ryggstykker (pga splitt til knappestolpe) og et forstykke, der felling til arm- og halsåpning ble tatt på gefühlen med litt måling på snuppa underveis. Knappestolpe og tre lilla knapper på ryggen, og en blomst på brystet. Kantene ble først lilla, men kontrasten ble for stor, så det ble mørkere orange i stedet, noe som ble mye bedre synes jeg. Hele greia er i PT2, så den er temmelig tjukk. En vintervest altså, tross litt vårlig fargevalg som gjenspeiler drømmen om å gå fra svart/hvitt til farger ute snart.

Kitch

Pussig at det som var så vakkert i hagen ser mest ut som et kitchy god bedring-kort fra åttitallet på bilde.

Det er nå i alle fall noen rester av sommer i hagen, selv om vilvinen har flammefarger. Denne rosebusken blomstra i en fei en gang ganske tidlig i sommer, og bestemte seg visst for at den greide en runde til. Denne gangen står de visst mer enn to dager også.

Gøyalt fargeprosjekt inkludert en alpakkatragedie

Som nevnt synes jeg fargene på ullundertøy til barn i superwash er kjedelig, og i tillegg er det lyst, og blir flekkete i en fei. Derfor har jeg tidligere år pleid å farge en runde med flekkete eller bare kjedelig ulltøy.

Jeg har brukt Nitor farge kjøpt på Jernia, og etter å ha testa de to variantene bruker jeg den som jeg tror heter "natural fibers" men som ikke er ment for ull. Jeg farger i maskin, koking i kjele har jeg ikke prøvd meg på.

Denne gangen het den utvalgte fargen "Klarrød". Riktig brannbilrød lovte pakningen.

Som dere ser ble resultatet en mer rust/orangerød farge. Kjempefin, synes jeg, men veldig langt fra fargen på pakka. Plaggene tok fargen litt ulikt, fra bare litt orange til helt mettet og dyp på de fleste. Noen lyseblå sokker ble litt gusjete i farhgen, men det skal vi nok leve med.

Under viser vår lokale fotomodell at tøyet fungerer bra til å hjelpe pappa med å skru i pærer i utelyset.

MEN. Jeg gjorde en kjempebommert. Tidligere har jeg farga på ullprogrammet i vaskemaskina, denne gangen brukte jeg finvaskprogram med samme sentrifugehastighet og temperatur. Det skulle jeg ikke gjort. minien fikk verdens mykeste og deiligste jakke i rein alpakka i fjor, og da den ble tatt i bruk i høst ble den utsatt for en stygg bilsykeulykke som resulterte i flekker som ikke gikk bort. Jeg hadde allerede prøvd maskinvask på ullprogram, noe den overlevde fint, men finvask resulterte i verdens mest eksklusive dokkejakke i alpakkabetong. BUHU!

Her er jakka på Minien i fjor, da den ikke var en tomatsuppefarget klump.

De to siste årenes farging har vært i lilla (mener den het plomme på pakka) og en grønn som het oliven men ble mer flaskegrønn.

Selv om man ikke skal være materialistisk sørger jeg litt over den jakka, gitt.

Skinnfellene våre

Siden jeg er i den priviligerte situasjonen å være barn av en skinnfellmaker som går inn for å motbevise det der uttrykket om bakerens barn som ikke har brød, så har vi akkumulert en anselig mengde skinnfeller. Denne på det førstebildet fikk minsta da hun ble født. Jeg tror den er laget av verdens mykeste skinn, så vi sniker oss til å bruke den som pledd i sofaen. Den er 120x120, passe stor til et barn eller på fanget.

Denne tilhører oss voksne. Den er av fire store langhårete skinn, og er kjempetung. det geniale med skinnfeller er at når man har dem over seg føles de ikke tunge i det hele tatt, selv ikke denne. Vi har brukt den på mange teltturer (når vi har hatt bil, den veier litt mer enn et par liggeunderlag, ja), så den har virkelig fått hard bruk. Det er utrolig deilig å sove på en skinnfell i telt, det er et glimt av luksus i ellers moderat komfort.

Poden på 11 har to skinnfeller, bare den ene er med her. Han hadde en ganske liten fell som han etter hvert fortalte bestemor at var for kort, så "jeg trenger en større en!". Klart bestemor falt for det.

Den siste fellen her tilhører mellomsta på tre. Rutemønsteret medfører så ekstremt mye søm (hver søm er håndsydd tre ganger) at det nok bare er en dedikert bestemor som gidder. Denne fellen har begge småjentene brukt som krabbeteppe på golvet de første månedene. Det fungerer supert, siden den er stabil, og gir passe mye friksjon. Den har også vært brukt i stedet for skinnpose i vogna. Veldig lunt og varmt, og stilig!