Brett som gjør meg glad

Man må antakelig være aldri så lite materialistisk for å interessere seg for interiør. Jeg kan i alle fall bli veldig glad av å ha ting. Selv om de ikke brukes så ofte, eller er særlig nyttige ut over å være til øyensfryd. Denne lille samlinga av brett er faktisk i bruk rett som det er, særlig det største, siden vi har stue og kjøkken i ulike etasjer. To har jeg fått i gave (ett av hver søster), og to har jeg skaffa selv. Da det fjerde ble kjøpt måtte jeg gå fra å begrunne kjøpet med den praktiske nytten, til "jammen det er jo en samling". De er av plast, bjørkefinér og melamin, og rekker fra det ordentlig dyre til det latterlig billige, men fellestrekket ut over retrostilen er at de gjør meg glad av at de står der i kroken på kjøkkenbenken vår og lyser opp i sin psykedeliske prakt. Man skulle kanskje tro at jeg kunne koste på et bedre bilde enn et mobilbilde av noe jeg liker så godt, men det får bli en annen gang.

Er det forresten noen som kan hjelpe meg med å få visningen i bloggen til å inneholde linjeskiftene jeg har både i redigeringsmodusen og forhåndsvisningen?

På påsketampen

Vi er hjemme igjen fra en utmerket og helt klassisk fjellpåske. Hytte, ski, pulk, påskeegg, solvegg, kvikklunsj, appelsiner, påskelabyrinten på radioen, Poirot på TV, bilsjuke unger og kø på hjemvegen... Nestentreåringen og jeg koste oss med å dekorere noen egg, med de hjelpemidlene vi hadde tilgjengelige, dvs. tusj. Kladda en del, men ellers funka det ikke så verst. Hyttas grytekluter skal ikke baktales (noe med å se en lånt hest i munnen..?), men jeg hadd med meg litt garn, og rolige hyttekvelder gir gode hekleforhold. Dermed ble nye grytekluter (faktisk de første jeg noen gang har laget) og et kjøkkenhåndkle etterlatt som takk for oss. Minien lot seg ikke tjore fast i transportpulk uten videre, så hun måtte på ryggen for å holdes orden på på tur. Heldigvis har jeg bæretøyet i orden, smileullen gjorde susen, og jeg holdt meg oppreist, og holdt til og med følge med pulkekvipasjen, mye fordi pulkpassasjeren ropte "ikke fort! hvert femte sekund.

God siste påskedag til alle!

Introducing the knappeskjerf!

Lille nurket mitt var litt skralt utstyrt på ullfronten. Herlig grønn tovalue fra kjempeflinke 2små har hun jo, og supermyk alpakkajakke fått av tante Hilde, men rundt halsen var det dårlig stelt. Og siden jeg som strikkefunksjonshemma ikke kan lage sånn fiffig smetteskjerf som jeg har sett her og der, måtte jeg tenke ut noe lurt selv. Resultatet ble knappeskjerfet! Heklet med staver, som gir store nok åpninger til å fungere som knapphull, i tynn alpakka. Knappene er stort sett dekorative, men en eller to kan altså kneppes der det passer, for å holde skjerfet på plass. Kanten er resultatet av mitt aller første forsøk på å hekle etter diagram, og det gikk i grunn smertefritt. Kanskje mønsterskrekken er på veg til å gå over? Jeg er fornøyd, og det er øyensynlig mottakeren også.