Gøyalt fargeprosjekt inkludert en alpakkatragedie

Som nevnt synes jeg fargene på ullundertøy til barn i superwash er kjedelig, og i tillegg er det lyst, og blir flekkete i en fei. Derfor har jeg tidligere år pleid å farge en runde med flekkete eller bare kjedelig ulltøy.

Jeg har brukt Nitor farge kjøpt på Jernia, og etter å ha testa de to variantene bruker jeg den som jeg tror heter "natural fibers" men som ikke er ment for ull. Jeg farger i maskin, koking i kjele har jeg ikke prøvd meg på.

Denne gangen het den utvalgte fargen "Klarrød". Riktig brannbilrød lovte pakningen.

Som dere ser ble resultatet en mer rust/orangerød farge. Kjempefin, synes jeg, men veldig langt fra fargen på pakka. Plaggene tok fargen litt ulikt, fra bare litt orange til helt mettet og dyp på de fleste. Noen lyseblå sokker ble litt gusjete i farhgen, men det skal vi nok leve med.

Under viser vår lokale fotomodell at tøyet fungerer bra til å hjelpe pappa med å skru i pærer i utelyset.

MEN. Jeg gjorde en kjempebommert. Tidligere har jeg farga på ullprogrammet i vaskemaskina, denne gangen brukte jeg finvaskprogram med samme sentrifugehastighet og temperatur. Det skulle jeg ikke gjort. minien fikk verdens mykeste og deiligste jakke i rein alpakka i fjor, og da den ble tatt i bruk i høst ble den utsatt for en stygg bilsykeulykke som resulterte i flekker som ikke gikk bort. Jeg hadde allerede prøvd maskinvask på ullprogram, noe den overlevde fint, men finvask resulterte i verdens mest eksklusive dokkejakke i alpakkabetong. BUHU!

Her er jakka på Minien i fjor, da den ikke var en tomatsuppefarget klump.

De to siste årenes farging har vært i lilla (mener den het plomme på pakka) og en grønn som het oliven men ble mer flaskegrønn.

Selv om man ikke skal være materialistisk sørger jeg litt over den jakka, gitt.

Skinnfellene våre

Siden jeg er i den priviligerte situasjonen å være barn av en skinnfellmaker som går inn for å motbevise det der uttrykket om bakerens barn som ikke har brød, så har vi akkumulert en anselig mengde skinnfeller. Denne på det førstebildet fikk minsta da hun ble født. Jeg tror den er laget av verdens mykeste skinn, så vi sniker oss til å bruke den som pledd i sofaen. Den er 120x120, passe stor til et barn eller på fanget.

Denne tilhører oss voksne. Den er av fire store langhårete skinn, og er kjempetung. det geniale med skinnfeller er at når man har dem over seg føles de ikke tunge i det hele tatt, selv ikke denne. Vi har brukt den på mange teltturer (når vi har hatt bil, den veier litt mer enn et par liggeunderlag, ja), så den har virkelig fått hard bruk. Det er utrolig deilig å sove på en skinnfell i telt, det er et glimt av luksus i ellers moderat komfort.

Poden på 11 har to skinnfeller, bare den ene er med her. Han hadde en ganske liten fell som han etter hvert fortalte bestemor at var for kort, så "jeg trenger en større en!". Klart bestemor falt for det.

Den siste fellen her tilhører mellomsta på tre. Rutemønsteret medfører så ekstremt mye søm (hver søm er håndsydd tre ganger) at det nok bare er en dedikert bestemor som gidder. Denne fellen har begge småjentene brukt som krabbeteppe på golvet de første månedene. Det fungerer supert, siden den er stabil, og gir passe mye friksjon. Den har også vært brukt i stedet for skinnpose i vogna. Veldig lunt og varmt, og stilig!

Kjerring

Jeg er glad for at kjerring er mindre av et skjellsord i traktene jeg kommer fra enn mange andre steder, for jeg er en.

Kjerringalarmen i hodet mitt gikk av i dagligvarebutikken da jeg overhørte meg selv tenke "Næmmen se der, zalo som spray! Så interessant, den må jeg prøve!" Skremmende nok var ikke alarmen tilstrekkelig til å forhindre meg i å ta med Zalospray hjem. Kruset over fikk også bli med hjem fra Ica Maxi i dag. Jeg syntes det var så fint, og vel verdt sine ti kroner. Da får det ikke hjelpe at vi egentlig ikke har plass til halvparten av kaffekoppene vi allerede har.

Som andre mammaer landet over er jeg i gang med å utstyre småtrolla for vinteren. Det går i ull innerst for de to minste, eldstemann er artikulert nok til å argumentere seg ut av ullregimet.

Jeg har blitt fryktelig lei av at ulltøy bare finnes i rosa, lyseblått og naturhvitt mange steder. Det hvite får flekker før man får sagt "oksegallesåpe", og å kle småjenter i bare rosa er kjedelig, mens bare blått kan bli litt vel demonstrativt. Jeg vet at Nøstebarn har andre farger, men håndvask for en armada av sølekopper er ikke noe for meg.

Men den ypperlige dagligvarebutikken hadde plutselig barneull i andre farger også, så det var leit at størreslene var helt utplukka. Men oransje sokker ble det. Da kan vi tilgi noen klarrosa felter på det ene paret.

K & A = sant

Vi har vært i storslått og kjempehyggelig bryllup i helga, tre dager til ende. Gaven fra oss var en skinnfell laget av mammaen min, som er skinnfellmaker og kursholder.

Siden minnekortet til kameraet fortsatt er søkk vekk må jeg nøye meg med et lite mobilbilde av initialene til brudeparet på trykksiden av fellen. Flere skinnfellbilder kommer nok etter hvert!